Ferrari når det kommer til biler kan godt være den "siste informasjonskapselen i pakken". Men når det kommer til å vite hvordan han skal behandle kundene sine, etterlater han alle med en modig "bitter i munnen".
Etter kjeftingen som involverte journalisten Chris Harris og det italienske merket, krevde Ferraris «snobberi» enda et offer. Denne gangen, på den andre siden av Atlanterhavet, hos den offisielle Ferrari-forhandleren i byen Ontaro (USA).
Robert Maduri, redaktør for en bilblogg og kunde av merkevaren i 5 år, gikk til standen interessert i å kjøpe en ny "hest som raser". Men så snart han gikk inn i konsesjonæren, ble han overveldet av følelsen av "du hører ikke hjemme her", "du ble ikke valgt". En uro som kan avkjøle den mest inderlige og lidenskapelige elskeren av maskiner i Maranello og trekke tilbake det mest velvillige kredittkortet for alltid.
Jeg opplevde denne følelsen i en alder av 6, da faren min tok meg med til en Ferrari-stand for første gang. Jeg rørte lett ved dekket på en 358TB og et øyeblikk trodde jeg at alarmen skulle gå, jeg følte meg som en kjetter for å ta på en slik «bilhellighet». Jeg tror at i dag er annerledes, og sannheten er at jeg, i motsetning til Robert Maduri, ikke ankom standen i en Range Rover og heller ikke hadde en Audemars Piguet Chronopassion-klokke på håndleddet. Jeg gikk i en beskjeden Volkwagen Passat og på håndleddet må jeg ha hatt en Power Ranger-transporter. Men hva da?!
Robert Maduri, ble ikke. Opprørt over situasjonen og siden han ikke hadde noe å tape, flyttet han til den andre siden av veien hvor en vakker og moderne Mclaren-forhandler venter. Og han hadde knapt åpnet munnen siden selgeren fortalte ham alle detaljene om produktet.
Resultat? Stilt overfor en slik forskjell i oppmøte, hadde ikke Robert Maduri "halve mål", og så snart han kom hjem la han ut en rapport om opplevelsen på bloggen sin (Dobbeltkoblingen). Rapporten gikk viralt og merket, i stedet for å få butikken til å gjenkjenne feilen og rette den, endte opp med å opptre på gammelt italiensk vis, med forsøk på tvang og trusler fra retten.
Og så hvis én kunde går tapt, eller vil det være tusenvis? Vil ikke denne typen tilnærming til forbrukeren drive vekk en helt ny generasjon kunder? Hva vil det italienske merket gjøre når babyboomer-generasjonen begynner å bytte kraftige italienske maskiner mot mer beskjedne stokker? Bare tiden vil vise. Når det gjelder oss, er vi med Double Clutch og Chris Harris for sannheten. I hvert fall til vi blir truet...
Tekst: Guilherme Ferreira da Costa